Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Avvist

Nå som jeg har kommet inn i Avvisningens Tid, er det ikke rart depresjonen får et aldri så lite overtak. Avvisningens Tid er den tiden hvor jeg må danse jobbsøkerdansen igjen, og dette er som kjent en prosess som kan ta knekken på det meste av ens selvtillit. Når dette i tillegg sammenfaller med andre avvisninger, kan jeg like gjerne begrave meg under dyna med det samme. Det spiller ingen rolle at andre avvisninger kanskje ikke er nevneverdig store – i depresjonens verden blir én fjær til en hønsegård i løpet av et øyeblikk. Dette var bakgrunnen for at jeg ikke kom meg på jobb i går, eller på mandag, eller på fredag. Årsaken til at jeg i går besøkte fastlegekontoret for å be pent om en liten sykemelding for et par uker. Resultatet ble bare nok en avvisning, på en allerede voksende liste. Her er alle avvisningene hodet mitt insisterer på å minne meg på daglig:

Jobbsøknader som sendes ut. Ingen svar.
Rollespillgrupper som startes opp hvor jeg ikke er ønsket.
Laiver som alle andre blir invitert til bortsett fra meg.
Manglende svar på diverse forespørsler.
Arrangement som ikke vil ha meg som frivillig, selv om jeg fyller alle kriterier og vel så det.
Fastlege som nekter å gi meg sykmelding.

Akkurat nå er den siste der kanskje den verste, og jeg vurderer seriøst å skifte fastlege etter gårsdagens besøk. Innerst inne har jeg ikke egentlig lyst til det, for hun som egentlig er fastlegen min var skikkelig ålreit og empatisk. Hun har imidlertid vært ute i fødselspermisjon siden i fjor sommer, og jeg vet ikke når hun kommer tilbake. I mellomtiden strever jeg med vikaren hennes; en ung dame (neppe eldre enn meg, sannsynligvis litt yngre) som har sine meget bastante meninger om hva depresjon er og hvordan det bør behandles. I hennes øyne har depresjon en universalkur; flere timer hos psykolog, være aktiv og sosial, jobbe 100%. Når jeg forklarer at jeg har en dårlig periode hvor jeg føler meg fysisk uvel og har vondt i magen bare jeg tenker på å være på jobb, så skjønner hun ikke dette. Hun vil ikke gi meg sykmelding, for hun mener jeg bare vil bli verre hvis jeg ikke drar på jobb. Jeg prøver å forklare henne at det ikke stemmer, at det kanskje er sånn for noen, men ikke for meg. At jeg faktisk føler meg verre når jeg tvinger meg til å dra på jobb, bare for å sose rundt tiltaksløs og ufokusert, og føle at jeg gjør en dårlig jobb, at jeg er mer en belastning for mine kolleger enn jeg er til nytte, at jeg drar hjem etter endt arbeidsdag og føler meg enda mer ubrukelig enn jeg gjorde da jeg kom. Men nei, det aksepterer hun ikke. Jeg sitter på stolen foran henne og taper kampen mot tårene og fortvilelsen, føler meg totalt ydmyket og håpløs, og alt jeg får er en sykmelding for de dagene jeg allerede har vært borte, samt én ekstra dag denne uken og én dag neste uke. «Jeg tror ikke det å få sykmelding vil gjøre deg bedre,» sier hun. Hun har rett i det. Jeg er ikke ute etter en mirakelkur. Depresjon har ingen kur. Man må bare ri stormen av, ta de dårlige periodene for det de er, og nyte de gode periodene. Jeg ber ikke om sykmelding fordi det skal få meg frisk; jeg ber om sykmelding for å unngå å bli enda verre. Hvis jeg ikke klarer å komme meg opp på morgenen og på jobb, så klarer jeg det ikke, enten jeg har sykmelding eller ei. Når jeg da ikke har sykmelding, og ikke får det, betyr det at jeg taper inntekt – vikarens motvilje mot å gi meg sykmeldinger tidligere har ført til at jeg har brukt opp alle mine egenmeldinger. Når jeg taper inntekt blir min økonomiske situasjon enda vanskeligere, og det hjelper i alle fall ikke mot depresjonen. Dette nekter hun å akseptere. Den eneste løsningen på at jeg føler meg elendig, er å presse meg selv til å dra på jobb, hver dag. Hvilken rolle spiller det at jeg sovner sent, sover dårlig og våkner flere ganger i løpet av natten slik at jeg våkner trøtt og utslitt når alarmen går av? Såpass må jeg da tåle, jeg må være litt tøff.

Man skal ikke måtte være tøff og bite tenna sammen og presse seg selv for å komme seg på jobb. I beste fall skal man glede seg, trives med det, se fram til det. I verste fall skal man være nøytral, tenke at jobb er jobb, og gjøre slike grunnleggende ting automatisk. Man skal ikke føle at man for hver arbeidsdag går stadig litt i underskudd når det gjelder energi og livsvilje. Det er slike leger som henne som gjør at psykiske lidelser fremdeles til en viss grad er tabubelagt. Disse legene som får oss til å føle at en usynlig sykdom ikke er like «gyldig» som en fysisk. Jeg er ikke syk, jeg må bare bli litt mindre lat og litt mer tøff. Slike leger gjør at jeg skjønner hvorfor mennesker med psykiske plager skader seg selv. Hvis det kun er fysiske skader som gjør at man blir tatt på alvor, ja da får man vel skaffe seg en fysisk skade, da. Tanken har streifet meg; hvis jeg bare slenger meg foran en bil, kutter meg selv med kniv, ramler ut fra vinduet her i 5. etasje – blir jeg tatt på alvor da? Får jeg den sykmeldingen jeg trenger da? Er det akseptabelt å bli hjemme for å komme til hektene igjen, når det er kroppen som er ødelagt i stedet for bare hodet? Jeg har ikke planer om å skade meg selv, altså. Men jeg forstår de som gjør det, og en gang i blant får jeg lyst.

Samtidig vet jeg at det finnes leger som ikke er så sta og vanskelige. En annen jeg kjenner med depresjon fortalte nylig om sin fastlege, som virkelig forstår. Hun har vært sykmeldt nå i over et halvår. Først flere måneder 100%, deretter gradvis mindre. Akkurat nå jobber hun 50%, og selv om hun ved forrige legebesøk selv foreslo at hun kunne gå opp til å jobbe 70%, ble hun faktisk anbefalt av legen å vente litt, for sikkerhets skyld. Det er sånn det skal være. Jeg merker at jeg vil gå til den legen; noen som ikke avviser meg når jeg gråtende ber om 50% for et par uker, noen som ikke sier at «alle er slitne av og til,» men som i stedet faktisk tar depresjon på alvor, forstår hva det innebærer og sympatiserer med sine pasienter. Du kommer til et nytt nivå av mørke og fortvilelse, frykt og ensomhet når de som skal hjelpe deg ikke gjør det, men i stedet får deg til å føle at sykdommen din ikke egentlig er en sykdom, men at det bare er du som ikke er flink nok. At du bare er lat. At du maser, syter.

Psykologen min har spurt meg flere ganger hvorfor jeg er så redd for at hun skal oppfatte meg som «sytete» når jeg er hos henne og skal snakke om alt som er vondt. Jeg har aldri kunnet sette fingeren på hva det kom av. Kanskje jeg kan det nå.

Reklamer

Prosjektrapport

Som en del av «Prosjekt Vero tvinger seg selv til å bli mer sosial», ble det i går kveld avholdt Melodi Grand Prix-fest hjemme i stua mi. Det var en essensiel del av prosjektet at det ikke måtte involvere for mange folk, eller for perifere bekjentskaper, og at jeg hadde en samling folk med genuin interesse for MGP slik at alle hadde noe til felles og dermed kunne unngå sosial kleinhet. En håndfull venner i Oslo som jeg med sikkerhet visste var positive MGP-entusiaster ble dermed invitert, og de aller fleste kom. Prosjektets store utfordring dukket opp da en av de inviterte spurte om hun kunne invitere med seg en venninne (som jeg ikke kjente), som også var MGP-fan. Utfordringer er til for å beseires, så jeg sa ja til det, og det gikk helt fint. Jeg hadde en fremmed person i stua mi, og jeg døde ikke. Tenke seg til.

Prosjektet viste seg å være fruktbart på flere områder:
1. Jeg ble tvunget til å ta en skikkelig ryddesjau hjemme, og både stue, kjøkken og bad fikk en etterlengtet vask. Det har ikke sett så bra ut her på mange, mange måneder!
2. Jeg fikk nok en god unnskyldning til å eksperimentere med kaker (godt motivert av suksessen med marsipankaka dagen før), og lagde både iskake og sjokolade-marshmallow-kake. Om nom nom!
3. Jeg ble tvunget til å være sosial, og klarte det, må jeg si, eksemplarisk.
4. En av gjestene hadde tatt med sin magiske krølltang og fikset håret mitt. Hun klarte det umulige: Å lage krøller i håret mitt som faktisk holdt seg hele kvelden, natta, og som fremdeles sitter i nå dagen derpå. MAGI! Jeg følte meg som en prinsesse.
5. Tiara. ‘Nuff said.
6. En intens time på dansegulvet = god trening. Faktisk.

Kvelden gikk ganske bra. Jeg angstet bare litt helt i begynnelsen, sånn akkurat idet Den Fremmede dukket opp, men alle var kjempeflinke gjester og skravlet sammen på en så lett og elegant måte at jeg ble imponert. Alle hadde visst tatt med et eller annet, og bordet bugnet over med sjokolade, smågodt, ostepop, baconcrisp, kaker og musserende vin. Poengskjema til konkurransen var printet og levert ut, og da showet begynte klokken 21, var alle parat. Drikkeregler ble fulgt etter beste evne, og spesielt «en slurk hver gang du ser en sommerfugl» var brutal, men vi var tøffe og kom oss gjennom hele programmet uten å dø. Vi jublet vilt for opera-sopran-evil-overlord-mannen fra Romania, og ble dypt skuffet da han ikke vant. Eller Malta, for Malta var også tusen ganger bedre enn Danmark. Vi hadde mange meninger og kommentarer, som fortløpende ble skrevet ned på skjemaene. (Unntaksvis når vi var for opptatt med å hente mer kake og spise til å følge så mye med på showet, men da skrev vi bare «KAKE» på skjemaet.)

Etter at seieren var gått til Danmark og moroa på TV var over, var det allerede blitt langt over midnatt. Noen måtte dra for å rekke transport hjem, mens noen ble med en liten tur til byens beste danseplass, Pigalle, som tilfeldigvis ligger rett rundt hjørnet fra huset mitt. Praktisk! (Hvordan jeg har klart å bruke så lang tid på å oppdage dette stedet, er meg et komplett mysterium.) Der avsluttet vi med en time på dansegulvet til utrolig bra, retro musikk, og vi ble spurt om legitimasjon av dørvakten da vi skulle inn. Jeg hvinte som en 14 år gammel jente, erklærte at han var min nye yndlingsperson i hele verden og fikk en klem. Duverden.

Konklusjon av Prosjekt Vero tvinger seg selv til å bli mer sosial:

Overraskende ukomplisert forløp. Testobjektet responderte godt på tiltakene, og hadde en strålende aften. Dette tatt i betraktning at hun allerede hadde vært sosial på formiddagen dagen før, på Champagnefrokost hjemme hos noen venner (hvor det også var et par personer hun ikke egentlig kjente). Gitt alle faktorer, har Prosjektet vært intet mindre enn en braksuksess. På toppen av det hele akter testobjektet å være enda mer sosial i morgen, når hun skal på Tusenfryd sammen med en gruppe venner og bekjente som hun kjenner i større og mindre grad. Totalt blir dette veldig mye sosialisering i løpet av pinsehelga, noe som er et meget godt tegn. Hun gleder seg til å skryte om dette til psykologen om en ukes tid.

Og nå, som enhver blogger med respekt for seg selv, slenger jeg ut noen random bilder, mest av meg selv:

 

Krøller! Magi!

Krøller! Magi!

IMG_0185

Et vellykket festbord. Merk spesielt hårklypen på potetgullskålen, som ble brukt til å spise ostepop med. Og Ole Brumm-tallerkener.

IMG_0190

Jeg har iPhone med foto-app og er ikke redd for å bruke den!

Sjokolade-marshmallows-kake. Veldig god sammen med iskake.

Sjokolade-marshmallows-kake. Veldig god sammen med iskake.

IMG_0188

Dette taler for seg selv.

Dagen derpå, usminket, uretusjert og like blid.

Dagen derpå, usminket, uretusjert og like blid.

 

Vårtanker

Dagene kommer og nettene går, men jeg får det ikke alltid med meg. Plutselig har en uke forsvunnet, eller kanskje til og med en måned, uten at jeg begriper hvor den har gjort av seg. Tiden går sakte, men samtidig fort. Så ubegripelig fort. Det er mai måned allerede. Våren har kommet, i alle fall til Oslo. Når skjedde det? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg lytter til den vage duringen fra kjøleskapet, tikkingen fra den gammeldagse klokken jeg kjøpte da jeg bodde i Glasgow for nesten ni år siden, og lydene er hypnotiserende. De holder meg fast og jeg stirrer tomt ut i luften foran meg, lenge, uten tanker, uten følelser, uten kraft. Jeg bare er. Jeg sitter her og bare er. I dag er en rolig dag. 

Hvor har jeg vært den siste måneden? Stort sett på jobb eller på trening. I en bok eller i en TV-serie. Der bor jeg. Der finner man meg, hvis man er interessert i å lete, i å vite. Litt på internett av og til, men ikke så mye som før. Der er det for slitsomt, for masete. For mange som vil noe. Jeg har ikke mye overskudd, og folk som vil noe skremmer meg. Jeg holder meg unna. Litt gjemt, og litt glemt. Ute av øye, ute av sinn. Vanligvis ville jeg sikkert blitt såret og fornærmet over å være litt glemt, men akkurat nå er det greit. Akkurat nå er det akkurat det jeg trenger. 

Litt glemt, men ikke helt. Noen få har villet lete, vite, prate, skrive, møte. Middagsbesøk. Rollespill. Kino. Nye treningsvenner på Elixia, mens gamle har forsvunnet. Folk forsvinner alltid, før eller siden. Jeg har lært meg dette nå. Tiden forsvinner og folk forsvinner, men så kommer det ny tid, og nye folk. Jeg må bare gi slipp på det gamle. 

Jeg ga slipp på mye gammelt i går. Esker på esker med gamle ting, bøker, CDer og DVDer. Sekker på sekker med gamle klær, sko, vesker, gardiner. Noen kubikkmeter av fortiden min. Alt sendt avgårde til et loppemarked. Kanskje får den nye eiere, kanskje blir den til slutt kastet. Jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg holder fast ved for mye. Kaos innenfor og kaos utenfor. Best å gi slipp. Gjøre rom for nye ting, nye minner. En ny fortid. 

Det er mye spennende fortid å se fram til. En konsert med Josh Groban i slutten av måneden. Laiv i Bergen. To uker i California, med Los Angeles og Disney Land og Sea World og San Diego Comic Con. Konsert med Muse rett etterpå. Og så, i august, kanskje en ny jobb. Forhåpentligvis en ny jobb. Mitt nåværende vikariat slutter, og jeg håper å finne en turnusstilling som kan gi meg et par ekstra lapper i måneden. Bare ut året, før jeg begynner på masterstudiet i 2014. Hvis jeg kommer inn. Aldri ta noe for god fisk. Vern om håpet, slik at det ikke blir uventet skutt ned og dør i armene dine. 

Jeg blogger ikke så mye fordi det skjer ikke så mye. Jeg trener en del, men har en egen blogg for det. Jeg er stort sett som før. Litt mindre, litt lysere i håret, litt sterkere, men ellers uforandret. Tiden står stille, samtidig som den raser avgårde. Jeg vet ikke om jeg løper fra den, eller om den løper fra meg. 

Det går greit, altså.

Noen ganger blir jeg redd for at mine utbrudd i bloggen blir tolket som «jeg er ensom og har det fælt og trenger masse trøst, gi meg trøst og oppmerksomhet nå!». Det er ikke helt tilfellet. Utbruddene er nettopp det; utbrudd. Selv om det naturligvis er hyggelig med trøst og oppmerksomhet, så er det ikke nødvendigvis det jeg er ute etter når jeg skriver, og det er heller ikke gitt at trøst og/eller oppmerksomhet er nok til å få meg på beina igjen. Noen ganger må ting bare gå over av seg selv. Heldigvis gjør det stort sett det, og ofte tar det ikke så fryktelig lang tid, heller.

Se på denne dagen, for eksempel. Langt bedre enn gårsdagen. Jeg føler meg fremdeles som en sosial kløne som ikke hører til noe sted, men jeg tror ikke lenger at verden går under av den grunn. Det at jeg støtt og stadig ekskluderes fra diverse «gode selskap» plager meg ikke nevneverdig akkurat i dag. Det er helt greit. Det er sånn verden funker; noen er populære, godt likt og har mange venner som tar kontakt med dem hele tiden, mens andre ikke er spesielt ettertraktet på det sosiale markedet. Det er ikke nødvendigvis så veldig gøy for oss som kryper rundt nederst på rangstigen, men jo før jeg aksepterer at det er der jeg befinner meg, desto større odds har jeg for å være fornøyd med den statusen jeg har fått. Jeg har det mye bedre med meg selv de dagene jeg klarer å tenke «jeg er her hvor jeg hører hjemme», i stedet for «hvorfor blir ikke jeg også invitert med på ting?». Enkelte dager klarer jeg faktisk å tenke begge deler samtidig, og det blir ganske forvirrende, men Forvirret er kanskje mellomnavnet mitt, så det funker, det også.

Formen og humøret i dag er altså litt greiere. Mye av æren for det går nok til to ganske bra treningstimer, men en trivelig, avslappet dag på jobben må også stikke av med litt heder. Det er ikke ofte jeg er komfortabel med det sosiale på jobb, men i dag gikk det av en eller annen grunn ganske greit. Jeg pratet med folk i lunsjen, og fullførte mine plikter som basesykepleier (i effekt «sekretær,» inkludert mange telefoner, og jeg hater telefoner) over all forventning, med kanskje bare et par mindre panikkanfall (som jeg tror jeg skjulte ganske godt). Når alt annet går galt, kan jeg i det minste si at det aldri er kjedelig å være meg. 😛

Jeg sliter fremdeles med å finne tilbake entusiasme for enkelte ting jeg tidligere har gledet meg til, men jeg vet at det også er noe som vil gå over. Før eller siden gjør det jo alltid det. Jeg går fremdeles rundt og har dårlig samvittighet for omtrent alt i hele verden, men jeg har også blitt bedre til å ha god samvittighet for bra ting jeg gjør eller har gjort. Ting som å trene masse, ikke spise godteri, være blodgiver og organdonor og benmargsgiver, ha fadderbarn hos SOS Barnebyer, holde ut i en dårlig betalt og veldig slitsom jobb for å kunne hjelpe syke folk, åpne dører for tilfeldige mennesker der jeg møter dem, holde heisen når jeg ser noen komme som kanskje skal med … Masse småting, men det er da noe, og det er noe som gjør at jeg kan løfte hodet litt og si «jeg er ikke et dårlig menneske.» Noen ganger klarer jeg altså å få samvittigheten til å tie litt. Det er ikke verst, bare det.

Dessuten er det fremdeles ting jeg gleder meg til; jeg har ikke mistet all entusiasme for absolutt alt. Jeg gleder meg til alle rollespillkvelder som er planlagt framover (begge to, altså). Laiv er jeg mindre gira på, for det krever så mye mer av forberedelser og utgifter og sosialisering, men rollespill er enkelt og lite og avslappet, så det går helt greit. Jeg gleder meg også til Josh Groban-konsert i mai, hvor vi blir en liten gjeng med matchende t-skjorter og banner og greier, og det tror jeg kan bli kjempegøy. Og California-turen har fått det til å krible litt i magen igjen, så min ville begeistring over den har nok ikke stukket så veldig langt unna. Og ikke minst, så gleder jeg meg til neste helg, når jeg kan spise sjokolade igjen. Å, elskede sjokolade, for en gjenforening vi skal ha!

Så slapp av, alle dere som blir bekymret av utbruddene mine. Selv om jeg ligger hjemme i sofaen og dævver, så gjør jeg ikke egentlig det. Noen ganger bare føles det sånn, men det går over, og vanligvis går det fortere over når jeg har klaget litt til bloggen. «Det hjelper ikke å klage,» mener noen, men jo, for meg hjelper det masse. Og selv de gangene det ikke hjelper, så går det jo alltid over, før eller siden. Jeg må bare lære meg å huske nettopp det.

Hilsen hun som nå er litt flau over alt det teite hun skrev i går.

Nedoverbakke

Jeg velger å legge skylden på den evige vinteren. Vi befinner oss nå i siste tredjedel av mars, vårjevndøgn har kommet, påsken står for døren – og det er fremdeles minusgrader og snø ute. Jeg er sliten og lei og lengter etter et vennligere klima, og depresjonen har sett sitt snitt til å gripe litt ekstra tak i meg. I de siste tre dagene har jeg tenkt «i dag SKAL jeg komme meg på jobb,» uten hell. (Men i morgen SKAL jeg, altså.) Det eneste jeg har klart å gjøre er å dra på trening. Det er jo heldigvis ganske bra. I tillegg har jeg klart å ikke spise noe godteri, is eller kake, til tross for at det eneste jeg har lyst til å gjøre er å ligge på sofaen og mumse sjokolade, så der har jeg også vært flink.

Det kan godt være at det er mangelen på vår som er mye av årsaken, men jeg har også lært meg å identifisere andre triggere. Det er ikke tilfeldig at humøret ble betraktelig dårligere etter søndag i forrige uke, da jeg havnet i en situasjon hvor jeg følte meg særdeles ekskludert og som femte hjul på vogna. Dette, sammen med at samtlige forsøk på å sosialisere med andre mennesker har blitt skutt ned, har gitt meg en overveldende følelse av oppgitthet og håpløshet som har sendt meg rett til sofaen og foran TV-skjermen med diverse serier og spill på X-boxen. Jeg har lyst til å avlyse nesten alt av planer jeg har for de neste to-tre månedene, inkludert den «lag din egen laiv»-laiven i mai som jeg skrev om tidligere og endte opp med å melde meg på til slutt. Jeg gleder meg ikke til noe lenger, ikke engang til California-turen og San Diego Comic Con. Alt bare føles som mas og slit som jeg gjør for å få andre til å like meg uten at det har noen effekt. Jeg er og forblir den personen som andre godt kan inkludere i ting hvor jeg har noe å tilby, men som ingen gidder å henge med bare for selskapets skyld. Dette setter i gang en tankeprosess hos meg, hvor jeg stadig vekk stiller meg selv spørsmålet «hva kan jeg tilby her?», og hvis jeg ikke har noe godt svar, er det et tegn på at jeg bør styre unna. Holde meg hjemme alene, der jeg hører til. At det noen skulle ville ha meg med på noe bare for mitt gode selskap? Bahaha! Kanskje på en god dag. En veldig god dag.

Egentlig burde jeg ikke være på facebook. Det er roten til alt ondt. Det er der jeg til stadighet får med meg hvor mye morsomt folk finner på sammen uten å inkludere meg. Facebook blir som en kronisk påminnelse om mitt døende sosiale liv, om hvordan ingen har bruk for meg til noe som helst. Samtidig vet jeg at det lille sosiale jeg får med meg i stor grad kommer gjennom facebook, så det blir et tveegget sverd. Jeg vurderer flere ganger daglig å deaktivere kontoen min der, men ender alltid opp med å feige ut, for hva om jeg da mister all kontakt med nesten alle? Skal, skal ikke, skal, skal ikke … Hver dag. Slitsomme greier.

Jeg vet ikke om det er så mye å gjøre med denne galskapen, annet enn å fortsette med min ukentlige time i terapi. Den sitter dypt i meg, denne tanken om at jeg ikke har noen verdi, og psykologen har nok rett når hun sier at behandlingen min bør vare i minst noen år. Men enn så lenge, dersom noen vil gjøre hverdagene litt lettere ved å for eksempel be meg lage kake til dem, bli med på kino, invitere seg selv på besøk (terskelen for å dra hjemmefra er ofte ganske høy), så hadde det vært fint. Jeg setter pris på alle som viser at de bryr seg, selv om jeg ofte har problemer med å tro at de virkelig mener det. Det er jeg som er problemet, ikke dere, og jeg er så inderlig klar over det.

Kjære vår, kom snart!

 

Skumle planer

Noe har skjedd. Noe skremmende og truende og frustrerende. Over de siste månedene har jeg sett venner kjøpe seg leiligheter over en lav sko. Hvordan alle disse folka har råd til alle disse storkjøpene er over min fatteevne, men de gjør nå engang det. Dette har satt griller i hodet mitt. Jeg er jo snart 31 år gammel, og fremdeles leietaker. Er det på tide at jeg gjør noe med den saken? Og i så fall, hvordan? En kjapp titt på finn.no avslører at leiligheter i hovedstaden ikke kommer rimelig, og særlig ikke hvis jeg vil ha mer enn 20 kvadrat å boltre meg på. 20 kvadrat er jo nærmest klaustrofobisk, og jeg kan ikke begripe hvordan jeg skal klare å leve under slike forhold. Er det ikke da bedre for meg å ha en romslig (for meg) leilighet i byen, til en månedspris jeg har råd til? Greit nok at det er mer økonomisk å eie, sånn på sikt, men er det verdt å oppgi den forholdsvis komfortable leiesituasjonen jeg har nå? (På en annen side er alle naboene mine som fester hardt med høy musikk nesten hver eneste helg, ikke akkurat så veldig komfortable …)

Men la oss nå si at jeg velger den litt kjipe, men økonomisk lukrative veien, og går for å kjøpe meg et lite bøttekott. Jeg må minst opp i 1,5 millioner totalt (hvis jeg har forstått dette med fellesgjeld riktig). Min egenkapital består per dags dato av 27 000 kroner, som bare er en dråpe i havet. Banken sier jeg må ha minst 15% av kjøpesummen i egenkapital. Man trenger ikke være matematiker for å se at det regnestykket ikke går opp. Jeg har ingen som kan stille som kausjonist, så det vinduet er også lukket. Forleden dag fikk jeg imidlertid tips om Husbanken, som er en slags kommunal lånegreie, som visstnok låner deg det banken ikke vil låne deg. Hvis jeg har skjønt dette opplegget riktig (og jeg tar absolutt høyde for at jeg har misforstått en rekke ting, for hele denne boligkjøpgreia er utrolig forvirrende), kan jeg få et tilbud fra banken om hvor stor lånesum de vil være villige til å gi meg. Så kan jeg gå til Husbanken og si «banken min låner meg så mye, kan dere låne meg resten som jeg trenger for å kjøpe dette bøttekottet?», og så sier Husbanken ja, uten at jeg trenger masse egenkapital eller kausjonist. Det høres egentlig for godt ut til å være sant, og min erfaring tilsier vanligvis at hvis noe virker for godt til å være sant, så er det nok det. Så hvor er haken?

Haken er kanskje at selv om jeg gjennom banken min og denne mytiske Husbanken faktisk klarer å låne nok til å kjøpe leilighet, så aner jeg ikke hvordan jeg så skal kunne betjene dette lånet. Bankens lånekalkulator mener at med så stor lånesum som jeg trenger, vil jeg måtte betale oppunder 7000 pr måned, i 30 år. 30 år. Det er dritlenge. Da er jeg pensjonist. Det er latterlig å tenke på. Men i tillegg til å betale på det lånet, må jeg vel også punge ut i «husleie,» som er det faste månedsbeløpet for felleskostnader, hvis jeg har skjønt det riktig (igjen med forbehold om at jeg overhodet ikke har skjønt noe som helst). Så langt har jeg ikke funnet noen bøttekott med lavere «husleie» enn 3000 (men de fleste ligger rundt 5-6000), og jeg har kikket på mange bøttekott. Hvordan jeg da skal klare å for eksempel punge ut til sammen 9-12 000 per måned til boliglån og felleskostnader, er et komplett mysterium. Det GÅR jo bare ikke. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så får jeg ikke dette økonomiske puzzlespillet til å gå opp.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er et komplett mysterium for meg hvordan andre folk klarer dette. Jeg forstår det virkelig ikke. Dette er ikke folk som er styrtrike, engang. De fleste har vanlige jobber, sånn som meg. Men kanskje har de mindre studielån, eller ikke studielån i det hele tatt. Kanskje har de fått hjelp fra familie. Kanskje har de hatt BSU-konto siden de var 10 år gamle. Jeg vetta søren. Jeg vet bare at 1) jo mer jeg tenker på dette, desto mer forvirret blir jeg, og 2) boligkjøp vil nok aldri bli virkelighet for meg, uansett hvor mye jeg vil. Kommer det til å stoppe meg fra å prøve? Sannsynligvis ikke, og her kommer de skumle planene inn. Jeg tenker å faktisk ta kontakt med banken min for å snakke med dem om dette. Kanskje har de noen råd som faktisk hjelper (i motsetning til råd som «hvis du sparer halve årslønna di, får du nok egenkapital innen fem år» og denslags vissvass som er komplett ubrukelig). Kanskje kan de fortelle meg hvor mye de vil være villig til å låne meg, slik at jeg kan kontakte Husbanken og snakke med noen der. Kanskje, kanskje.

Men akkurat nå må jeg slutte å tenke på det, for det gir meg hodepine. Det er på tide å komme meg i seng. Etter at jeg har gått ned til naboene og bedt dem dra festen sin ut på byen. Jævla drittfolk. Jeg skal tilstå at akkurat nå høres ikke et bøttekott på 20 kvadrat ille ut, bare det er stille og rolig der.

 

Nå gjør jeg noe jeg absolutt ikke burde gjøre igjen. Jeg blogger sent på kvelden når jeg er trøtt og sliten og depresjonen er på sitt tyngste. Samtidig er det ikke sikkert jeg kommer på denne tanken senere, og jeg vil gjerne fange den før den forsvinner.

Jeg har ikke for vane å skrive så veldig mye om laiving, denne sære hobbyen som jeg nå har drevet med i 12 år, men akkurat nå skal jeg gjøre nettopp det. I den siste tiden har jeg nemlig merket en stadig voksende tendenes, og det er en tendens som bekymrer meg. I «gode, gamle dager» foregikk det slik at man meldte seg på en laiv, gjerne med noen ønsker og forslag til sånn omtrent hva man kunne tenke seg å spille, og fikk deretter en fiks ferdig rolle tilsendt fra arrangørene, med relasjoner og kontaktinformasjon til disse. Enkelt og greit. Og trygt.

Denne nye tendensen, i alle fall her i Oslo-området, går i en annen retning. Nå vil ikke arrangørene skrive rolle for deg, i alle fall ikke en helt ferdig, og de vil i alle fall ikke sette opp definerte relasjoner til dine medspillere. Nei, dette skal du nå gjøre selv. Det er sikkert kjempeflott for de som har masse energi/tid/kreativitet/whatnot, men så finnes det oss som ramler utenfor på grunn av dette. Vi som ikke har masse energi til å ta kontakt med diverse folk vi bare kjenner sånn halvveis for å lage relasjoner. Vi som ikke har tid til å være delvis laivarrangør selv. Vi som ikke bobler over av kreativitet og gode idéer om hva eller hvem vi vil spille. Og ikke minst, vi som er så deprimerte og såpass utenfor det tidvis «klikkete» miljøet at vi ikke aner hvem vi eventuelt skal ta kontakt med for å lage relasjoner, eller i det hele tatt tør å ta kontakt med noen.

For noen uker siden var jeg på en slik laiv, som gikk over fem-seks timer. Da jeg meldte meg på var jeg ikke klar over at det var forventet at jeg skulle gjøre mesteparten av rollearbeidet selv, og innen denne oppdagelsen kom til meg hadde jeg allerede betalt og ville ikke være «hun kjipe» som trakk seg på forholdsvis kort varsel. Det angret jeg på. Jeg hadde hverken overskudd eller mot til å spørre rundt om diverse tilfeldige mennesker ville ha en relasjon til meg. Frykten for avslag var for stor, og når man har en psykdom som gjør at selv det å ta en dusj er et tiltak, blir slike skumle, sosiale utfordringer nærmest håpløse. Jeg endte opp med en rolle som ikke hadde noen tilhørighet eller noen å snakke med, følte meg fullstendig overflødig og forlot laivstedet et par timer før laiven skulle avsluttes. Resten av kvelden satt jeg hjemme i sofakroken og hatet meg selv fordi jeg var så håpløs.

Med denne opplevelsen friskt i minnet er det derfor med en viss sorg jeg har registrert annonseringen av en laiv som skal avholdes over to kvelder nå til våren. Konseptet til laiven virker kjempekult, og noe jeg i utgangspunktet ville kastet meg over uten å nøle. Imidlertid holdes jeg tilbake av at også dette er et opplegg hvor spillerne må fikse rollen og relasjoner selv, og jeg tviler på at jeg vil klare å gjøre nettopp det. Jeg har hverken selvtilliten eller energien. Og jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv så inderlig fordi jeg ikke virker. Jeg vil jo så gjerne virke. Jeg skulle gjerne vært en av disse utadvendte, sosialt veltilpassede menneskene som klarer å strø om seg med mailer, telefonsamtaler og meldinger og danner relasjoner i øst og vest – men det er jeg ikke. Hovedproblemet er jo i bunn og grunn det samme som alltid: Jeg er totalt blottet for selvtillit. Jeg kan ikke begripe at noen skulle ville spille sammen med MEG på laiv, og da tør jeg absolutt ikke spørre. I all hemmelighet håper jeg at noen plutselig skal ta kontakt og si «la oss lage et konsept sammen!», men det skjer selvfølgelig ikke. Eller at arrangørene kontakter meg og sier «vi forstår hvordan du har det, så vi skal gjøre et unntak for deg; du skal få et utkast til en rolle, med ferdige relasjoner, så slipper du å pine deg selv», men det skjer selvfølgelig heller ikke. Hvem tror jeg at jeg er, egentlig, som håper på spesialbehandling bare fordi jeg er ubrukelig? Makan.

Men denne trenden, altså. Den bekymrer meg. Hvis dette er arrangørstilen som stadig flere arrangører velger å bruke framover, ser det dårlig ut for meg og laiving. Jeg antar jeg bare får enda en grunn til å si «alt var bedre før» og mene det. Enda en grunn til å sky utvikling og alt som er nytt. Nye ting og forandringer blir sjeldent til min fordel. Jeg sitter fast i fortiden. Jeg var bedre før, akkurat som alt annet. Nå er jeg for psyk til å ta kontakt med folk, for psyk til å være sosial, tidvis for psyk til å dra på jobb, og nå også i stadig økende grad for psyk til å laive. Det er skremmende å se hvordan jeg gradvis mister elementer i livet mitt som over mange år har vært positive. Hva kommer jeg til å sitte igjen med til slutt?